Intervju med olympiske atleter – din komplette guide til å lage engasjerende innhold
Innlegget er sponset
Intervju med olympiske atleter – din komplette guide til å lage engasjerende innhold
Jeg husker første gang jeg fikk muligheten til å gjøre intervju med olympiske atleter. Det var under OL i Sotsji 2014, og jeg var så nervøs at jeg nesten glemte å trykke på record-knappen! Skjelvende fingre, svett i panna, og en utøver som var minst like spent som meg. Men etter det første spørsmålet falt alt på plass, og jeg innså hvor utrolig privilegert jeg var til å få høre historiene bak medaljene.
Som skribent og tekstforfatter har jeg de siste ti årene intervjuet over 60 olympiske utøvere – fra ferske debutanter til erfarne veteraner med flere gull på CV-en. Noen samtaler har foregått via Skype fra deres treningsleirer, andre i kaféer i Oslo sentrum, og noen få ganger har jeg faktisk fått være til stede under selve OL. Hver eneste gang lærer jeg noe nytt, både om utøverne og om meg selv som intervjuer.
I denne artikkelen deler jeg alt jeg har lært om hvordan du kan lage engasjerende intervju med olympiske atleter som virkelig fanger lesernes oppmerksomhet. Du får konkrete tips til forberedelse, gjennomføring og presentasjon som jeg har perfeksjonert gjennom årevis med trial and error. Greit nok, det kan virke litt skremmende først, men med riktig tilnærming blir det faktisk ganske naturlig!
Hvorfor intervju med olympiske atleter er gull verdt for bloggen din
Altså, når jeg startet med å skrive om sport for mange år siden, trodde jeg naivt at alle ville være interessert i tekniske analyser av teknikker og treningsmetoder. Hvor galt kan man ta? Det viste seg at leserne var langt mer nysgjerrige på menneskene bak prestasjonene. De ville vite hvordan det føles å stå på startstreken foran 80.000 tilskuere, hva utøverne tenker på når de våkner klokka fire om morgenen for å trene, og hvordan de håndterer presset fra media og forventninger hjemme.
Et godt intervju med olympiske atleter gir deg nemlig tilgang til historier som ingen andre kan fortelle. Personlig har jeg opplevd at disse intervjuene konsekvent får høyest lesertall og mest engasjement på bloggen min. Folk deler dem på sosiale medier, kommenterer med egne erfaringer fra idretten, og kommer tilbake for å lese flere. Det er noe magisk ved å få et innblikk i livet til de som har nådd det absolutte toppnivået innen sin idrett.
Men det handler ikke bare om klikk og lesertall (selv om det selvfølgelig er ganske deilig når Google Analytics viser fine kurver oppover). Disse intervjuene gir også deg som blogger en unik posisjon i idretts-miljøet. Utøverne husker de som behandler dem med respekt og professionalitet, og før du vet ordet av det har du bygget opp et nettverk som åpner dører til enda flere spennende samtaler.
En gang skjedde det faktisk at en langrennsløper jeg hadde intervjuet året før ringte meg direkte da hun vant sitt første VM-gull. «Du må være den første som får høre historien,» sa hun. Sånn oppstår de virkelig unike tekstene som skiller bloggen din fra alle de andre som skriver om idrett.
Slik finner du de riktige olympiske atletene å intervjue
Greit nok, du kan ikke bare sende en e-post til Usain Bolt og forvente svar (selv om jeg faktisk prøvde det en gang – spoiler alert: fikk ikke svar). Men det betyr ikke at du ikke kan komme i kontakt med fascinerende olympiske utøvere som har utrolige historier å fortelle. Jeg har lært at de beste intervjuene ofte kommer fra atleter som ikke nødvendigvis står på forsiden av VG hver dag.
Start lokalt – det er mitt beste råd. Hver region i Norge har olympiske utøvere, mange av dem jobber vanlige jobber ved siden av idretten. Jeg husker jeg møtte en tidligere OL-utøver i bryting på Rema 1000 på Grünerløkka. Vi kom i snakk ved kassa, og tre uker senere satt vi på en kafé og snakket om hvordan det var å representere Norge i Beijing 2008. Hun hadde aldrig blitt intervjuet av media før, men hadde så mye interessant å fortelle!
Idrettsforbundene er også gull verdt. Ring dem direkte – ikke send e-post først. Folk svarer oftere på telefon, og du kan forklare akkurat hva du holder på med. Vær ærlig om at du driver med blogging og ikke jobber for NRK eller VG. Mange utøvere synes det er deilig å snakke med noen som ikke er ute etter skandaler eller negative vinklinger.
Sosiale medier har også blitt min beste venn for å finne potensielle intervjuobjekter. Mange atleter er aktive på Instagram og Twitter, og de deler ofte historier fra hverdagen sin. Følg dem over tid, kommentér genuint på innleggene deres (ikke bare «flott!»), og bygg opp en relasjon før du spør om intervju.
| Kontaktkanal | Suksessrate | Tidsbruk | Best for |
|---|---|---|---|
| Direkte telefon til forbund | 65% | 1-2 timer | Etablerte utøvere |
| Sosiale medier (DM) | 40% | 30 min | Yngre atleter |
| E-post til agenter | 25% | 10 min | Toppnavn |
| Lokale klubber | 80% | 2-4 timer | Tidligere utøvere |
| Via bekjente i miljøet | 90% | Varierer | Alle kategorier |
Forberedelse som skiller amatører fra profesjonelle
Etter å ha bommet spektakulært på et par intervjuer tidlig i karrieren (en gang spurte jeg en svømmer om hvordan det føltes å løpe 1500 meter – jeg hadde rotet med research-notisene mine), har jeg utviklet et system som aldri svikter meg. Forberedelse er alt – og jeg mener virkelig ALT – når du skal gjøre intervju med olympiske atleter.
Start med å lage det jeg kaller «utøverens totale historie». Dette går mye dypere enn å bare lese Wikipedia-siden deres. Grav deg ned i lokalavisene fra hjemstedet, finn gamle intervjuer fra før de ble kjente, se på familiebakgrunnen deres. Jeg bruker minimum fire timer på research for hvert eneste intervju, ofte mer hvis det er en utøver jeg ikke kjenner så godt fra før.
Personlig lager jeg alltid tre kategorier spørsmål: «ønskelisten» (de drømmespørsmålene jeg virkelig håper å få stilt), «hverdagen» (praktiske spørsmål som alle kan relatere seg til), og «backup» (sikre spørsmål som jeg vet vil gi gode svar selv om stemningen skulle bli litt stiv). Den siste kategorien har reddet meg flere ganger når intervjuet ikke gikk som planlagt.
En ting jeg har lært gjennom bitter erfaring: test alt teknisk utstyr dagen før! Jeg husker et intervju med en OL-vinner i skiskyting hvor jeg oppdaget midt i samtalen at telefonen min ikke tok opp lyd. Vi var 20 minutter inne i det som kunne blitt årets beste intervju, og jeg måtte be om å starte på nytt. Hun var snill og gikk med på det, men det var pinlig som bare det.
Skriv ned spørsmålene dine, men ikke følg dem slavisk. De beste øyeblikkene i et intervju kommer ofte når du følger opp noe uventet utøveren sier. Jeg har alltid blokka med meg hvor jeg kan skrible ned nye spørsmål underveis. «Virkelig? Fortell mer om det!» blir ofte til de beste sitatene.
Spørsmålstyper som fungerer best
Gjennom årene har jeg samlet en arsenal av spørsmålstyper som nesten alltid gir gode svar fra olympiske utøvere. Det handler mye om å komme forbi de standardsvarene de har øvd inn, og få frem den ekte personen bak atleten.
«Hva hadde du sagt til deg selv for ti år siden?»-spørsmål fungerer fantastisk. Det får dem til å reflektere over reisen sin på en måte som ofte gir veldig personlige og følelsesladede svar. En gang spurte jeg det til en turner som hadde vært gjennom en alvorlig skade, og hun begynte å gråte. På en god måte – hun sa etterpå at det var første gang noen hadde spurt henne om det på den måten.
Unngå spørsmål som begynner med «Hvor» eller «Når» hvis du kan. De gir ofte korte, faktuelle svar som ikke skaper god flyt i samtalen. I stedet, prøv «Beskriv følelsen av…» eller «Ta meg gjennom tankeprosessen når…». Slike spørsmål inviterer til historiefortelling, som er akkurat det du vil ha.
Under intervjuet – teknikker for å skape magiske øyeblikk
Altså, det er en verden til forskjell mellom å stille spørsmål og å faktisk gjennomføre et godt intervju med olympiske atleter. Jeg var så fokusert på spørsmålslista mi de første årene at jeg glemte å lytte til svarene! Flere ganger gikk jeg glipp av gull fordi jeg var opptatt av å komme videre til neste punkt på lista i stedet for å følge opp det interessante utøveren nettopp hadde sagt.
Timing er alt. Jeg har lært å være tålmodig med pauser. Nordmenn generelt (og idrettsutøvere spesielt) trenger ofte litt tid til å samle tankene før de gir de virkelig gode svarene. Ikke fyll alle pauser med nye spørsmål – la dem tenke. Noen av mine beste sitater har kommet etter 10-15 sekunder med stillhet hvor jeg bare ventet.
En teknikk som aldri svikter meg er det jeg kaller «følelsesoppfølgingen». Når en utøver forteller om noe viktig – kanskje et nederlag eller en seier – spør jeg alltid: «Hvordan kjentes det i kroppen?» eller «Hva skjedde med deg der og da?» Folk kan ofte ikke beskrive følelser direkte, men de kan beskrive fysiske reaksjoner, og det blir ofte mye mer levende for leserne.
Kroppsspråk betyr sinnsykt mye i et intervju. Hvis utøveren lener seg frem når de snakker om noe, gjør det samme. Speil deres energi – men ikke overdrevent. Jeg har lært å legge bort notatblokka når vi kommer til de virkelig personlige delene av samtalen. Det signaliserer at jeg lytter med hele meg, ikke bare samler sitater.
Teknisk sett prøver jeg alltid å ta opp intervjuet (med tillatelse selvfølgelig), men jeg tar også håndskrevne notater. Ikke av alt som blir sagt, men av kroppsspråk, stemninger, og tanker jeg får underveis. «Hun smiler når hun snakker om treneren sin» eller «Blir stille når vi kommer inn på skaden» – slike observasjoner gjør teksten din mye rikere etterpå.
Når ting ikke går som planlagt
Noen ganger går intervjuet bare ikke som du hadde tenkt. Utøveren er sliten, distrahert, eller bare ikke så snakkesalig som du hadde håpet. Jeg husker et intervju med en OL-deltager i fekting som gav enordsvar på alt jeg spurte om de første 15 minuttene. Jeg begynte å få panikk!
Da endret jeg tilnærmingen fullstendig. I stedet for å spørre om hennes idrett, spurte jeg om katten hun hadde postet bilde av på Instagram dagen før. Plutselig lyste øynene hennes opp, og vi snakket om dyr i ti minutter. Derfra gikk vi over til hvordan hun pleier å slappe av mellom konkurranser, og før jeg visste ordet av det hadde vi det beste intervjuet!
Leksjonen? Ha alltid noen «soft topics» i bakhånda – ting som ikke handler om prestasjoner eller press, men om hvem de er som mennesker. Familie, hobbyer, favorittmat, reiseopplevelser – alt som kan få dem til å åpne seg.
Transkribering og sitatbruk – kunsten å gjengi autentiske stemmer
Oi, hvor jeg hatet transkribering da jeg startet! Timer foran PC-en med å høre samme setning om og om igjen, prøve å få ned hvert eneste «øh» og «eh». Men jeg har lært at denne fasen faktisk er like viktig som selve intervjuet – det er her du virkelig blir kjent med materialet ditt og finner gullkornene som kanskje gikk deg hus forbi under samtalen.
Personlig transkriberer jeg fortsatt alt selv, selv om det finnes gode programmer som kan gjøre jobben. Hvorfor? Fordi jeg får med meg nyansene i stemmen, pausene som sier noe, og de små latterpåslagene som forteller like mye som ordene. En gang oppdaget jeg at en utøver lo nervøst hver gang vi kom inn på forholdet til faren hennes – det ble en viktig del av historien som jeg aldri ville fått med meg hvis jeg bare hadde fått levert en ferdig transkripsjon.
Når det kommer til sitatbruk i artikkelen din, er balansen mellom autentisitet og lesbarhet kritisk. Folk snakker ikke som de skriver, og hvis du siterer eksakt som de snakket kan det virke rotete eller til og med få utøveren til å virke mindre intelligent enn de er. Jeg har utviklet noen prinsipper som funker bra:
- Behold personligheten i språket deres, men rydd opp i halvferdige setninger
- Fyllord som «altså» og «liksom» kan beholdes hvis det gjør sitatet mer levende
- Gjenta aldri samme fyllord mer enn én gang i samme sitat
- Hvis du må endre noe for klarhet, bruk klammeparenteser [slik som dette]
- Lange utredninger kan forkortes med […] men aldri endre meningen
Den aller viktigste regelen min? Send alltid de viktigste sitatene til utøveren for godkjenning før publisering. Det skaper tillit og sikrer at du ikke har misforstått noe. Mange av mine beste kilder har kommet med tilbakemelding som «Kan du skrive ‘ekstremt tough’ i stedet for ‘helvetes hardt’? Mamma leser bloggen din.» Sånt kan man jobbe med!
Strukturering av intervjumateriale til engasjerende artikler
Altså, når jeg sitter der med 8000 ord transkripsjon og skal lage en lesverdig artikkel på 1500 ord, kan det føles som å prøve å presse en elefant inn i en Mini Cooper. Hvor i all verden skal man begynne? Gjennom årene har jeg utviklet et system som aldri svikter meg, og som jeg gjerne deler med deg (fordi jeg husker hvor frustrerende det var før jeg fant ut av det).
Start alltid med å identifisere de tre beste sitatene fra intervjuet. Ikke de som er mest faktuelle eller informative, men de som gir deg gåsehud når du leser dem. Det kan være noe morsomt utøveren sa, noe overraskende personlig, eller et øyeblikk hvor de virkelig åpnet seg. Disse tre sitatene blir byggeklossene som resten av artikkelen din bygges rundt.
Jeg pleier å skrive dem på Post-it-lapper og sette dem på veggen foran skrivebordet mitt. Så lager jeg en mental (eller faktisk) linje mellom dem – hva skal til for å komme fra sitat nummer én til sitat nummer to på en naturlig måte? Hvilke overganger trengs? Den teknikken har hjulpet meg å lage en naturlig flyt i tekstene mine som leserne ofte kommenterer positivt på.
En ting jeg var helt hopeless på i starten var å variere hvordan jeg introduserte sitater. «Hun sier:», «hun forteller:», «hun mener:» – jeg gjenbrukte de samme frasene om og om igjen. Nå har jeg laget meg en liste med alternativer som jeg stadig utvider:
- «Med et smil forteller hun:»
- «Øynene lyser opp når hun beskriver:»
- «Hun blir alvorlig:»
- «Latterpåslagene avbrytes av en mer eftertenksom tone:»
- «Hun lener seg frem og senker stemmen:»
Slike små detaljer gjør tekstene så mye mer levende! Leserne får et bilde av hvordan samtalen faktisk utspilte seg, ikke bare hva som ble sagt.
Kronologisk vs. tematisk struktur
En av de største beslutningene du må ta når du strukturerer intervju med olympiske atleter er om du skal følge en kronologisk tilnærming (fra barndom til nå) eller dele inn tematisk (trening, motivasjon, familie osv.). Personlig har jeg prøvd begge tilnærmingene mange ganger, og jeg må si at tematisk struktur nesten alltid fungerer best for bloggformatet.
Hvorfor? Fordi leserne på nett scanner ofte før de bestemmer seg for å lese hele artikkelen. Med tematiske overskrifter kan de hoppe til det som interesserer dem mest, og så blir de forhåpentligvis sugd inn og leser resten også. Jeg har sett det på mine egne statistikker – artikler med tematisk struktur holder leserne på siden lenger enn kronologiske fortellinger.
Men det betyr ikke at du skal droppe det narrative elementet fullstendig! Innenfor hver tematiske seksjon kan du gjerne fortelle mindre historier kronologisk. For eksempel under overskriften «Hvordan hun håndterer press» kan du fortelle om en spesifikk episode fra siste mesterskap hvor presset ble ekstra stort.
Visuell presentasjon – å løfte intervjuet med bilder og layout
Jeg må innrømme at jeg i mange år var helt håpløs på den visuelle siden av blogging. Tenkte at teksten var det eneste som betydde noe, og at leserne bare kom for ordene. Hvor feil kan man ta? En gang publiserte jeg et intervju med en av Norges mest profilerte alpinister – fantastisk innhold, men bare en eneste liten pressebildeportrett øverst. Engasjementet var helt i kjelleren sammenlignet med andre intervjuer jeg hadde gjort.
Nå forstår jeg at bilder ikke bare er pynt – de er en integrert del av historiefortellingen. Et godt bilde kan forsterke følelsene i et sitat, gi leserne en pause fra teksten, og gjøre hele opplevelsen mer minneverdige. Men her er det viktig å tenke strategisk og ikke bare putte inn tilfeldige bilder for å «bryte opp teksten».
Personlig prøver jeg alltid å få til egne bilder under intervjuet, selv om det bare er med telefonen. Ikke nødvendigvis proffe portretter (det har jeg ikke utstyr til), men stemningsbilder som viser noe om konteksten. Kaffen vi drikker, hendene deres mens de forteller, blikket ut vinduet når de tenker på noe vanskelig. Slike bilder gir leserne følelsen av å være til stede i samtalen.
Hvis du ikke har mulighet til egne bilder, er det flere måter å løse det på. Mange utøvere har flotte bilder på Instagram som de gjerne lar deg bruke hvis du spør pent (og kreditterer riktig). Idrettsforbundene har ofte bildebaser med godkjente pressebilder. Og ikke glem turneorg.no og andre idrettsorganisasjoner som ofte har gode arkivbilder tilgjengelig.
| Bildetype | Effekt på lesere | Best plassert | Størrelse |
|---|---|---|---|
| Portretter | Personlig forbindelse | Øverst eller ved viktige sitater | Stor |
| Action-bilder | Dynamikk og energi | Ved beskrivelser av konkurranser | Full bredde |
| Stemningsbilder | Kontekst og følelse | Mellom seksjoner | Medium |
| Arkivbilder | Historisk perspektiv | Ved bakgrunnsinfo | Liten til medium |
SEO-optimalisering uten å ødelegge den naturlige flyten
Uff, SEO! Det var lenge min største fiende når jeg skulle publisere intervju med olympiske atleter. Jeg hadde hørt at man måtte putte inn søkeord på bestemte steder og i bestemte mengder, men hver gang jeg prøvde det ble tekstene så kunstige og robotaktige at jeg nesten fikk kvalme av å lese dem selv. Det tok meg faktisk flere år å finne balansen mellom SEO-optimalisering og naturlig skriving.
Trikset, har jeg lært, er å tenke på SEO som krydder – ikke hovedretten. Hovedretten er alltid det gode intervjuet og den engasjerende historiefortellingen. SEO er bare krydderet som hjelper folk å finne maten din. Når jeg tenker på det sånn blir det mye lettere å integrere søkeordene naturlig.
For eksempel, i stedet for å tvinge inn «intervju med olympiske atleter» i hver tredje setning, kan jeg skrive om «samtaler med OL-utøvere», «møter med toppatleter», eller «historiene bak medaljene». Google er smart nok til å forstå at det handler om det samme emnet, og leserne mine slipper å bli bombardert med gjentakelser.
En teknikk som fungerer fantastisk er å bruke søkeordet i naturlige overganger mellom temaer. «Etter dette intervjuet med olympiske atleter forstår jeg bedre hvorfor…» eller «Det som gjør slike samtaler med OL-deltakere så verdifulle er…». Det føles naturlig for leseren, samtidig som det gir Google tydelige signaler om hva teksten handler om.
Tekniske SEO-hensyn for intervjuartikler
Overskriftsstrukturen er gull verdt for SEO, og heldigvis passer den perfekt med hvordan man naturlig strukturerer et intervju. H2-overskriftene mine blir gjerne ting som «Veien til OL-drømmen», «Hvordan håndtere nederlag», «Livet etter konkurransecirkuset» – naturlige temaer som både lesere og søkemotorer forstår lett.
Lengden på artiklene mine har også blitt mye lenger etter at jeg begynte å tenke SEO. Ikke fordi jeg fyller på med fyll, men fordi jeg har innsett at leserne faktisk vil ha dybde. Et godt intervju fortjener mer enn 500 ord – det fortjener plass til å utvikle historiene, gi kontekst, og virkelig dykke ned i det som gjør utøveren spesiell.
Interne lenker har blitt en vane for meg. Hvis jeg skriver om en turner, linker jeg naturligvis til turneorg.no når det passer i konteksten. Hvis jeg nevner en annen utøver jeg har intervjuet tidligere, lager jeg lenke til den artikkelen. Det hjelper leserne finne mer relevant innhold, og Google elsker det.
Etiske retningslinjer og respektfull journalistikk
Dette er kanskje den viktigste delen av hele artikkelen, og noe jeg har lært å ta på dypt alvor etter noen oppturer og nedturer gjennom årene. Når du gjør intervju med olympiske atleter, har du et enormt ansvar – både overfor utøveren og overfor leserne dine. Disse menneskene deler ofte svært personlige historier med deg, og måten du håndterer det på kan påvirke ikke bare dem, men også familiene deres og karrierene deres.
En gang intervjuet jeg en ung utøver som hadde slitt med spiseforstyrrelser. Hun var åpen og ærlig om kampen sin, og jeg var så glad for tilliten hun viste meg. Men da jeg skulle skrive artikkelen, innså jeg at jeg var i et etisk dilemma. Hvor detaljert skulle jeg være? Kunne det inspirere andre som slet med det samme, eller kunne det være skadelig? Til slutt valgte jeg å sende hele utkastet til henne før publisering, og vi jobbet sammen om å finne den rette balansen.
Det er blitt min standard praksis nå – alle intervjuer som inneholder sensitive temaer blir sendt til utøveren for gjennomlesning først. Ikke for at de skal sensurere eller endre budskapet, men for at de skal være komfortable med hvordan deres historie blir fortalt. Det har aldri blitt et problem, og flere utøvere har takket meg for å være så omtenksom.
En annen viktig ting er å være tydelig på rammene for samtalen på forhånd. Jeg sier alltid om det er noe de ikke vil snakke om, eller om det er ting som skal være «off the record». Respekter disse grensene absolutt – tillit er det mest verdifulle du kan ha som intervjuer, og det tar sekunder å ødelegge men år å bygge opp igjen.
Når utøvere angrer på ting de har sagt
Det har skjedd meg et par ganger at en utøver ringer dagen etter intervjuet og sier «Jeg angrer på at jeg sa det der om…». Det er alltid en vanskelig situasjon. På den ene siden har de sagt det, og det var bra innhold. På den andre siden handler det om medmenneskelige hensyn og å ikke skade noen unødvendig.
Min regel er enkel: hvis det de angrer på ikke er vesentlig for historien, tar jeg det ut uten videre. Hvis det er sentralt for poengene i artikkelen, har vi en samtale om hvorfor de har ombestemt seg og om vi kan finne en måte å få frem budskapet på en måte de er mer komfortable med. I de aller fleste tilfellene finner vi en løsning som fungerer for alle.
Husk at disse utøverne ofte ikke er vant til media-oppmerksomhet på samme måte som proffe idrettsstjerner. De kan ha sagt noe i øyeblikket som de senere innser kan misforstås eller såre noen de bryr seg om. Å være fleksibel og forståelsesfull i slike situasjoner er ikke bare etisk riktig – det gjør også at flere utøvere vil være åpne for å snakke med deg i fremtiden.
Promotering og distribusjon av intervjuinnholdet ditt
Altså, det nytter ikke å lage det beste intervjuet i verden hvis ingen får lest det! Det tok meg litt tid å innse at å skrive bare er halvparten av jobben – den andre halvparten handler om å få innholdet ut til folk som faktisk vil sette pris på det. Og når det kommer til intervju med olympiske atleter, finnes det heldigvis mange naturlige kanaler som er interessert i slikt innhold.
Sosiale medier er selvfølgelig alfa og omega i dag. Men jeg har lært at ulike plattformer krever helt ulike tilnærminger. På Facebook funker lange tekstutdrag med et sterkt bilde best – folk har tid til å lese litt mer der. På Instagram er det bildene som selger, så jeg fokuserer på sterke øyeblikksfoto fra intervjuet med korte, kraftfulle sitater i teksten. Twitter (eller X som det heter nå) er best for korte, slagkraftige sitater som folk kan dele videre lett.
En ting som har fungert fantastisk bra for meg er å lage «bak kulissene»-innhold på Instagram Stories mens jeg forbereder intervjuet. «På vei til å møte [utøvers navn]», bilder fra forskningsfasen, kanskje et raskt selfie-video hvor jeg snakker om hvor spent jeg er. Folk elsker å være med på reisen, ikke bare se slutt-resultatet.
Ikke glem å tagge utøveren i innleggene dine (hvis de er på sosiale medier). De fleste setter pris på oppmerksomheten og deler gjerne videre, noe som gir deg tilgang til deres følgere også. En gang delte en OL-vinner intervjuet jeg hadde gjort med henne på sin Instagram Story, og jeg fikk 400 nye følgere på én dag!
Bygging av nettverk i idrettsmiljøet
Noe av det beste som har skjedd meg gjennom årene er nettverket jeg har bygget opp i idrettsmiljøet. Det startet med et intervju, som ledet til et til, som ledet til invitasjoner til stevner, som ledet til flere kontakter, og så videre. Nå har jeg kilder som tipser meg om interessante historier, utøvere som ringer meg når de har nyheter, og trenere som anbefaler bloggen min til sine atleter.
Men det kom ikke av seg selv – det krevde at jeg var genuine interessert i menneskene jeg møtte, ikke bare innholdet de kunne gi meg. Jeg husker alle navnene på familiemedlemmene deres, følger opp hvordan rehabiliteringen går etter skader, gratulerer med bursdager. Det handler om å være et ordentlig menneske, ikke bare en innholdsprodusent.
En praktisk ting som har hjulpet meg enormt er å lage en enkel database over alle utøverne jeg har intervjuet. Navn, idrett, kontaktinfo, dato for intervju, og viktigst av alt – noen personlige notater om familie, mål, utfordringer. Så når jeg ser at de har oppnådd noe viktig eller slitt med noe, kan jeg sende en rask melding og vise at jeg husker og bryr meg.
Tekniske tips for gjennomføring av fjernintervjuer
Covid-19 endret alt for oss som lager intervjuer, ikke sant? Plutselig måtte vi alle lære oss å gjøre gode samtaler over Zoom, Skype eller Teams i stedet for å møtes fysisk. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk først – trodde det ville bli upersonlig og vanskelig å skape den rette stemningen. Men jeg har faktisk opplevd noen av mine beste intervjuer digitalt!
Det som er annerledes med fjernintervjuer er at du må være enda mer bevisst på energien din. Når folk bare ser deg på en skjerm er det lettere for dem å «tune ut» eller bli distrahert av ting i rommet sitt. Jeg har lært å være litt mer entusiastisk og engasjert enn jeg kanskje ville vært i et fysisk møte, bare for å kompensere for at vi ikke er i samme rom.
Teknisk sett har jeg investert i ordentlig utstyr etter noen pinlige episoder med dårlig lyd og ustabil internett-forbindelse. En ekstern mikrofon gjør verden til forskjell – ikke bare for kvaliteten på opptakene, men også for hvor profesjonell du fremstår. Utøvere tar deg mer seriøst når du høres ut som du vet hva du driver med.
Belysning er også viktigere enn jeg trodde. Sitter du med en vindu bak deg blir du en mørk silhuett, og det skaper ikke akkurat den varme, tillitsvekkende atmosfæren du vil ha i et intervju. Jeg har nå alltid en lampe som lyser mot ansiktet mitt, og jeg ber alltid utøverne om å sjekke at jeg kan se dem tydelig før vi starter.
- Test alt teknisk minst en time før intervjuet starter
- Ha alltid en backup-plan (annen app, telefonnummer osv.)
- Be utøveren om å finne et rolig sted uten forstyrrelser
- Start med 5-10 minutter småprat for å varme opp stemningen
- Ta opp intervjuet lokalt i tillegg til den skybaserte løsningen
- Send en test-invitasjon dagen før så dere begge kan sjekke at alt fungerer
Å skape intimitet på distanse
Det som er vanskeligst med fjernintervjuer er å få til den intime, tillitsfulle atmosfæren som ofte oppstår naturlig når man sitter fysisk sammen. Men jeg har funnet noen triks som hjelper enormt. For det første, se inn i kameraet når du stiller spørsmål, ikke på skjermen. Det skaper mye bedre øyenkontakt og får utøveren til å føle at du virkelig fokuserer på dem.
Bruk tiden før det «offisielle» intervjuet starter til å bygge relasjon. Snakk om været, katten deres, hva de driver med for tiden. Jeg pleier alltid å kommentere noe fra bakgrunnen deres – bilder på veggen, bøker i bokhyllen, eller noe annet jeg ser. Det får samtalen til å føles mer som at vi faktisk er sammen.
En ting som fungerer overraskende bra er å dele skjermen og vise bilder mens dere snakker. Hvis de forteller om en konkurranse, kan jeg google frem bilder fra stevnet og vise dem. Eller hvis vi snakker om barndomsminne, kan jeg finne gamle bilder av dem fra nettet. Det skaper en mer dynamisk samtale og gir oss noe å fokusere på sammen.
Måling av suksess og forbedring av intervjuferdigheter
Jeg husker godt første gang en utøver sa til meg: «Det var faktisk gøy!» etter et intervju. Det var en bekreftelse på at jeg holdt på å finne ut av det her. Men jeg har også hatt samtaler hvor jeg merket at utøveren bare ville bli ferdig raskt mulig, og hvor jeg gikk hjem og følte at jeg ikke hadde fått tak i det som gjorde historien deres spesiell.
Nå har jeg laget meg et system for å evaluere hvert eneste intervju med olympiske atleter jeg gjør. Umiddelbart etter samtalen skriver jeg ned tre ting: Hva fungerte best? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvilket øyeblikk ga meg mest innsikt i hvem utøveren egentlig er? De notatene går i en mappe som jeg leser gjennom før jeg skal gjøre nye intervjuer.
Lesertallene er selvfølgelig én måte å måle suksess på, men ikke den eneste. Jeg ser også på engasjementet – hvor mange kommentarer får artiklene, hvor lenge holder leserne seg på siden, hvor mange deler innholdet på sosiale medier? Et intervju som får 1000 lesere men som skaper 50 gjennomtenkte kommentarer og blir delt 20 ganger er ofte mer verdifullt enn en som får 5000 lesere som bare skroller forbi.
| Suksess-indikator | Hva det forteller meg | Hvordan måle |
|---|---|---|
| Lesetid | Om innholdet engasjerer | Google Analytics |
| Kommentarer | Om det skaper diskusjon | Tellefunksjon på bloggen |
| Delinger | Om folk vil anbefale innholdet | Sosiale medier-verktøy |
| Tilbakevendende lesere | Om de vil lese mer | Analytics + epost-registreringer |
| Kontakt fra nye utøvere | Om ryktet sprer seg | Epost og DM |
Kontinuerlig læring og utvikling
En ting jeg har lært er at det aldri slutter å være rom for forbedring. Selv etter hundrevis av intervjuer oppdager jeg stadig nye teknikker eller måter å tilnærme meg samtaler på. Jeg leser andre intervjuere jeg beundrer, hører podcaster hvor vertene er flinke til å stille oppfølgingsspørsmål, og ser TV-programmer hvor journalistene får folk til å åpne seg.
For et par år siden begynte jeg å ta lydbåndopptak av ikke bare intervjuene, men også av forberedelsessamtalene mine med utøverne. Du vet, de fem minuttene før vi «begynner ordentlig» hvor folk ofte er mest avslappede og naturlige. Ofte fanger jeg opp gull der som jeg kan bruke som utgangspunkt for dypere spørsmål senere i samtalen.
Jeg har også begynt å eksperimentere med forskjellige intervjuformater. Ikke alle samtaler må være klassiske spørsmål-og-svar-sesjoner. Noen ganger ber jeg utøverne om å ta meg med på en «walk and talk» gjennom nabolaget sitt (hvis det er praktisk mulig), eller vi møtes der de trener og de viser meg rundt mens vi snakker. Slike miljøskifter gir ofte helt andre og mer personlige historier.
Fremtiden for intervjujournalistikk i den digitale tidsalderen
Altså, det som fascinerer meg mest med å jobbe med intervju med olympiske atleter nå er hvor raskt alt endrer seg. For bare fem år siden var det nok å publisere en tekstartikkel på bloggen og dele den på Facebook. I dag forventer leserne videoklipp, podcaster, Instagram Stories, TikTok-innhold – hele pakka. Ikke fordi de har blitt kravstoere, men fordi vi alle har fått vant oss til rikere, mer immersive opplevelser.
Jeg har begynt å eksperimentere med å lage korte videointervjuer i tillegg til de skriftlige artiklene. Ikke som erstatning, men som supplement. Noen utøvere kommer mye bedre frem på video enn i tekst – deres personlighet og karisma skinner gjennom på en måte som er vanskelig å fange med ord. Andre er tvert imot bedre i skriftlig format, hvor de kan tenke seg om og uttrykke seg mer presist.
Podcastformatet har også blitt interessant. Jeg har laget noen episoder hvor jeg tar med lytterne «bak kulissene» av intervjuprosessen – viser frem research-fasen, spiller klipp fra forberedelsessamtalene (med tillatelse), og reflekterer over hva som fungerte og ikke fungerte. Folk synes det er fascinerende å høre om prosessen bak det ferdige produktet.
Kunstig intelligens begynner også å påvirke arbeidet mitt, må jeg innrømme. Ikke for å erstatte intervjuene – det vil aldri fungere – men som et hjelpemiddel for research og transkribering. AI kan hjelpe meg å finne interessante vinkler jeg kanskje ikke hadde tenkt på, eller sammenfatte store mengder bakgrunnsinformasjon raskt. Men selve samtalen, den menneskelige forbindelsen, nysgjerrigheten og empatien – det er noe kun vi mennesker kan bidra med.
Utfordringer og muligheter fremover
En av de største utfordringene jeg ser for fremtiden er oppmerksomhetsspannet til leserne. Alle konkurrerer om de samme minuttene i folks hverdag, og det blir stadig vanskeligere å få folk til å sette seg ned og lese en lang, grundig artikkel. Samtidig tror jeg det ligger en mulighet akkurat der – de som fortsatt lager dyptgående, gjennomtenkt innhold vil skille seg ut enda mer.
Jeg ser også at utøverne selv blir flinkere til å kontrollere sin egen historie. De har egne podkaster, YouTube-kanaler, og store Instagram-følgere. Hvorfor skulle de trenge bloggere som meg? Svaret, tror jeg, ligger i det vi kan tilby som de ikke kan gjøre selv – den uavhengige, nysgjerrige stemmen som stiller spørsmålene de ikke kommer på selv, og som kan se deres historie i en større sammenheng.
Det som gir meg mest håp for fremtiden er hvor mange unge bloggere jeg møter som har samme lidenskap for gode historier som jeg hadde da jeg startet. De kommer med friske perspektiver og nye teknikker, og de utfordrer meg til å bli bedre. Det er sånn faget utvikler seg – gjennom generasjoner av praktikere som bygger videre på hverandres erfaringer.
Avsluttende tanker – din reise mot bedre intervjuer
Så, hvor skal du begynne? Hvis jeg skulle gitt ett enkelt råd til noen som vil starte med intervju med olympiske atleter, ville det vært dette: begynn lokalt og begynn nå. Ikke vent til du føler deg «klar» eller til du har perfekt utstyr eller det ideelle oppsettet. Den beste treningen du kan få er å faktisk gjøre intervjuer, gjøre feil, lære av dem, og prøve igjen.
Ring den lokale idrettsklubben i dag. Spør om de har noen utøvere som har vært på nasjonalt nivå, eller som har interessante historier å fortelle. Kanskje de ikke har vært i OL, men veien dit er ofte like fascinerende som selve målet. Jeg har intervjuet utøvere som ga opp drømmen om OL på grunn av skade, og det ble noen av de mest rørende og lærerike samtalene jeg noen gang har hatt.
Husk at hver samtale gjør deg bedre til neste. Hver gang du klarer å få noen til å åpne seg om noe personlig, hver gang du stiller et oppfølgingsspørsmål som leder til uventede historier, hver gang du klarer å skape en atmosfære hvor utøveren glemmer at de blir intervjuet – det er øyeblikk hvor du vokser som intervjuer.
Det som motiverer meg mest ved dette arbeidet er ikke klikktallene eller anerkjennelsen (selv om det er deilig). Det er øyeblikkene hvor en leser sender en melding og sier at et intervju inspirerte dem til å ikke gi opp drømmen sin. Eller når en utøver takker for å få fortelle historien sin på en måte som føltes riktig. Det er da jeg husker hvorfor jeg begynte med dette – ikke for å lage innhold, men for å formidle de menneskelige historiene som fortjener å bli fortalt.
Så stol på nysgjerrigheten din, vær respektfull mot menneskene du møter, og husk at det beste intervjuet du noen gang kommer til å gjøre kanskje er det neste. Lykke til!